Restauration, en reise tilbake i tid!

Båtsans fikk den fantastiske muligheten under Kystens landsstevne i Egersund å være med på den eventyrlige seilasen fra Stavanger kai over Atlanteren til New York året 1825.

Anne Elisebeth Skogen tok oss med på tur, under dekk på Restauration fikk vi oppleve seilasen fortalt med stor innlevelse.  Lukk øynene, hør lydene, tenk tilbake til 1825 da 52 pionerer fra Norge, de første norske utvandrerne, la fra kai. Tallet økte med en passasjer på seilasen til 53 som gikk i land i New York etter 98 døgn til sjøs.

Ryfylke Trebåtbyggeri har gjenskapt Restauration en 53 fots fraktskøyte. Fartøyet blir betegnet som en Slupp, som er et lite seilskip, ofte med én to-delt mast, gaffelseil og tre forseil.

Takket være hedersgjesten Gunleif Seldal, ble båten en realitet. Seldal er beskjeden rundt egen person, men elsker historie og har ikke brukt få timer hos ”kystantikvarer” for å lese skjøter. Med de historiske dokumenter ble papirene og målebrev på skipet fra de ulike registre en realitet. Med mål som lengde, høyde og bredde samt at de var ganske sikker på formen, kunne Jørn Flesjå og medarbeiderne hans fra Ryfylke Trebåtbyggeri på Finnøy gå igang.

Under dekk på dagens Restauration er noen fasiliteter man ikke fant i 1825, som toalett under dekk i baugen og to elektriske motorer akter. Det betyr ikke at tilhørerne denne dagen, under dekk på Restauration, ikke klarer å leve seg inn i historien som Skogen forteller oss. Hør bare:

Lars Larsen Geilane var en norsk kveker- og utvandrerpioner.  Geilane var en av de driv kreftene bak den første norske utvandringen til USA og han var kaptein på sluppen «Restauration» som dro fra Stavanger 4. juli 1825 med kurs for New York. Under overfarten fødte kona Martha deres første barn - datteren Margaret Allen. Båten ble kjøpt for 1800 spesidaler og Johannes Steine betalte 1200, mens de resterende 600 var fordelt på resten.

Ferden over var til tider fin, men også strabasiøs. De seilte ut fra Stavanger i fin nordlig vind den 4. juli 1825. Flere familiemedlemmer var kommet for å vinke farvel, usikker på om de noen gang ville se dem igjen. Alt de hadde med seg var det de fikk i reisekisten som var 60x75x1,50. De var blitt fortalt at i Amerika ville de kunne leve som de ønsket, å dyrke land var lett.  En ungdom ombestemte seg, Jens Madland valgte å gå i land, så etter en liten seilas måtte de snu og dra inn til Djusavik for å la gutten gå i land.

Så bar det av sted over Nordsjøen til den Engelske kanal, hvor det var meningen å bunkre, men pga. omstendigheter som salg av brennevin fra sluppen (strengt ulovlig), seilte de videre uten mulighet til å bunkre vann. Med stø kurs mot Madeira skjedde det uunngåelige etter 3 ½ uke var vanntanken tom ved Biscaya. Alle var fortvilet, da plutselig en tønne lå og fløt i sjøen, en tønne med intet mindre enn Madeiravin. En lykke for alle, her fikk de drikke gammel som ung. Noen tok ekstra mye, deriblant kapteinen, som sovnet på dekk.  Det resulterte i at skuten drev videre uten styring mot Madeira. Det kunne endt ille, for kystvakten inne på land så båten og vurderte det som et pestskip. De ropte om det var noen om bord, klar til å fyre av kanonen, da en av kvinnene løp opp og viftet med skjørtet for å vise at her var liv.

Etter stoppet i Madeira gikk ferden videre over Atlanteren, som de brukte 4 uker på. På havet ble den nye passasjeren født, Margaret Allen. Den 10. oktober ankom sluppen Restauration New York.

Å høre denne historien i detalj fra Anne Elisebet Skogen, mye mer en gjengitt ovenfor, er virkelig å anbefale. Hun har selv gått i utvandrendes fotspor videre fra New York, hør hennes beretning i Forteljarkokeriet.

For å lese mer om Sluppen Restauration kan et besøk på deres webside anbefales.

Får dere muligheten til å komme ombord, kan dere kjenne på det ufattelig mot de har hatt for å sette ut på denne turen med drøm om et nytt liv i fremmed land, vel vitende om at de kanskje aldri ville treffe sine familier igjen.